 |
| O.Bjørgum "Såmannen" |
12.
VELSIGNELSER
Velsignelsene
er mange.
Tross
våre nederlag, blir vi hevet,
Og
etterlater oss gylne spor.
En
ungeflokk kan skape glede,
Og
landskapet blir synlig i språket
Som
følger menneskene
På
alle deres veier.
Velsignet
være du om morgningen.
Så
lenge solen gir varme
Skal
du være velsignet i mitt hus.
Fra
du var en neve stor, kjente jeg deg,
Og
inngikk en pakt
Om
å bevare deg som den ene
Som
aldri skal miste sin krone.
NEVER
Vi
binder nevene sammen og ber
Om
et langt liv, god helse.
Uten
å være fullkomne, vet vi
At
menneskebarnet er høyt hevet.
Vi
hersker over jorden
Og
bygger broer til fremmede land.
Vi
strekker nevene ut, og synger språkets melodi
Om
å ta vare på hverandre,
Være
bærebjelke i samfunnet,
Bygge
videre på det fedrene har gjort,
Kjenne
arven fra Jerusalem som et evig svar
Om
å elske sannheten, visdommen
Og
kjærligheten.
Vi
er mange hestekrefter og høvler hverandre
Så
vi passer inn, og bærer de svake,
Så
de kan komme fremst i køen
Når
nye krykker skal deles ut.
Vi
reiser en hytte på fjellet, og strekker oss
Etter
fredens paradis, som etter en bølge
Av
godhet og varme som synger navnet.
13.
MORGEN
Hver
morgen går flyktninger i land.
De
blir skyllet i land fra havet.
De
kommer bestandig fra de fjerne øyer
Og
fyller jorden med glede.
Hver
morgen kommer solstrålene frem
Som
kornaks fra det ukjente landet,
Der
susen taler sitt eget språk.
Tonene
bølger i vinden, og tegner oss inn
I
historiebøkene til de fattige.
Hver
morgen er vi rede til å ta imot nye inntrykk.
Og
vi lytter til morgensangen fra de små
Om
å løfte og bære, til alle kan smile
Og
elske hverandre som engler
Med
bakgrunnsmusikk fra fjellet i nord.
HVEM
SA
Hvem
sa at tiden hadde det travelt
Å
rulle sammen teppet,
Som
er en livbøye for alle på jord?
Hvem
sa at lyktestolpen skulle flyttes
Eller
skrus av om vinteren, når vi trenger mest
Av
denne solrike varmen fra rommet?
Hvem
sa at vi skulle fyke – og nå hverandre
Over
alle grenser, når vi ble født
Som
små prinser, prinsesser over hele verden
Og
lærte å smile som en nøkkel
Til
språket, som kom etter hvert
Som
en honningkake?
Hvem
sa at vi skulle kjøre bil,
Som
ennå ikke hadde lært å gå fem skritt
På
denne livslange vandringen over Kedrons dal
Til
parnasset på Tempelhøyden i Jerusalem?
Hvem
er du som går over fjellet med tom ryggsekk
Og
venter på svar fra Kongen
Som
vil fortelle visdom i det skjulte?
Du
skal ikke bli skuffet, og ikke gå tomhendt hjem
Når
tiden klippes, og du er alene igjen og banker på
Døren
til det aller helligste.
14.
STÅ
OPP
Når
jorden står opp om våren
I
en grønn grønn morgen,
Synger
alt som lever.
Naturen
danser ved daggry
Og
tankene kan fremdeles bevege seg fritt
Mellom
jordens vakre blomster
I
flerfarget grønt landskap.
Stå
opp, sier solen, sier fuglene
Som
tar seg frem i rommet som engler
Med
kjærlighetstoner.
Bølger
av liv og sang vekker gamle og syke
Til
en ny dag, til frokost i det grønne
Med
helsebringende vann fra kilden.
Landskapet
og tiden spiller på lag
Og
fotograferer med sine lange øyner,
Som
er som pigmenter og brikker i det store
Bildet,
som kalles jorden, en planet
I
verdensveven.
GUDS
PLAN
Fra
de ytterste saler, finnes en tegning, et kart,
Hvordan
alt skal fungere, og se ut.
Guds
ide er ikke ferdig i virkeligheten,
Men
skapes år etter år i oss og mellom punktene
Som
holder oss sammen.
Fugler
flyr, og vinder skaper bølger på havet,
Mellom
mennesker som forstår seg selv som Herre,
Mer
enn fjell og skog, som vi er avhengige av
For
å komme høyere enn vår egen navle.
Vi
ser hvordan oppdagelser og oppfinnelser får oss frem
I
sputniken mot månen, eller et nytt kontinent
Hvor
alt er ferdiglagt, og bordene er skrudd sammen
Til
festmåltid med søsken i himmelrommet.
15.
RENGJØRING
Stjernene
soper rommet
Og
slynger lys ut til menneskene
Mens
vinden flyr med skyene
Og
serverer regn og snø.
Lett
flyr de små andungene på bølger
Mellom
moloer og kaiarena
I
de kjære vikene i nord.
Og
voksne tar seg av hverandre, som barn
Som
lærer å gå som fugler.
De
synger om å klippe gress og bade
I
skyggen av trærne
Som
bugner av moreller og epler,
Til
alt er som før.
Og
Gud speider på jorden etter holdepunkter
For
en ny by med skyskrapere
Som
når til himmelen,
Der
vi kan møte hverandre renvasket
Til
en herlig aften under stjernene.
VEIEN
Der
er ingen annen vei til vårt indre
Enn
gjennom ordene, som ofte ikke høres.
Der
går vi på tøfler og setter nye tråder i veven
Om
frihet og kjærlighet, vårt tilfluktsted
Opp
gjennom årene, til alle jøder er hjemme
Og
fortiden er en saga
Som
vinden som gikk forbi, og ble borte.
Vi
er alle på vandring, sier de som går hvileløst
Ørkenveien
med skreppe og vannflaske,
Uten
å se seg tilbake.
Vi
er utmattet når vi kommer frem,
Men
får hvile i trygge hender,
Og
kjenner varmen av det hellige tempel og Gud.
16.
REISEN
Vi
glemmer ikke så lett denne reisen
Mellom
løvetenner og nellikblad.
Her
hvor hjorten springer i morgendis
Ser
jeg spor etter en enslig gutt
Som
ville til Amerika.
Og
reisen ble lang, og sjøen er bred,
Og
dyp som en endeløs brønn.
Her
bølger skipet i hundre år
Med
last av kvinner og menn.
Og
sangen lyder fra morgen til kveld
Om
frihet og frelse fra alt.
Om
hungeren gnager, er gutten om bord
Med
drømmer og løfter om fremgang og fred
Mellom
venner og slekt i USA.
Med
godhet ble nevene brettet opp
Til
arbeid i en verden av slit.
Her
skulle han bygge og bo en dag
Med
kjerring og ungeflokk.
Og
prærien sang, Velkommen til oss.
Montana
er mer enn en stat.
Her
hever fjellet sin mektige rygg
Og
skriver ditt navn med gull.
NOEN
SYNGER
Fra
mitt rom i Lofoten hører jeg sangen,
Barn
som hvisker og bølgeskvulp.
Her
har alle et navn, en stjerne
Som
lyser på himmelbuen, og vekker ditt hjerte
Som
prins og prinsesse i morgensol.
Sangen
skal løfte tvil og smerte til rene skyer
I
våryr vind. Den som er nedtrykt skal juble i glede
Og
takke for underet. Dagen er din.
Håpet
hilser med kjærligheten. Og fiskebåten
Kommer
i havn. Og noen synger seg rik på viser.
Men
hjertet synger ditt navn.
17.
VIND
Hører
jeg vinden,
Hører
jeg harper?
Døende
stjerner stivner til is.
Krystallkulen
blinker,
Fuglene
vinker.
Vinden
er sangen som vekker mitt liv.
Kom,
kjære. Kom, la oss reise i skyer,
Speide
fra høyden, som ørn over jord.
Glødende
nebb
Gjør
rovfuglen synlig.
Vokt
deg for vinden, fra havfugl i nord.
Jeg
grenser til fjellet
Og
vokter min bolig.
Jeg
hører en reinflokk i strek mot vidda.
Jeg
er ensom ulv i rommet
Som
skriver om livet, som danser tango.
Og
himmelens fugler vekker mitt liv.
Og
vindens søyler blåser i kor
I
stjernekransen.
LYS
Levende
lys synger
Og
nikker god morgen, god dag.
Tiden
er ute på reise.
Og
musikken er fuglekvitter
Og
summende mennesker i byen.
Stillheten
lyser og taler sitt eget språk.
Klosteret
holder døren åpen
For
den glade vandrer
Som
går etter Herrens ord.
Lyset
synger i mørket og holder oss fast
Som
en godhjertet mor.
Helt
til vi våkner i Sarons dal
Kan
vi lytte til englestemmer i rommet
Over
Israel, der alt skal skje,
Før
Messias kommer igjen.
18.
BRØNNEN
Brønnen
fra fedrene synger.
De
overgrodde steiner synger med oss
På
veien til Det nye landet.
Brønnen
tar vi med som en kilde
Til
det evige liv.
Jeg
bøyer meg ned og drikker som barnet
Med
høytid under blinkende stjerner.
Jeg
undrer meg over alle stemmer i gras
Og
lyng, der jeg reiser forbi
På
vandringen til Det hellige landet.
Kraften
kommer til meg som ord og brød,
Og
vinden stryker min panne,
Der
jeg går i forvandlingens tegn
Og
venter på fuglesangen.
Tusen
vingeslag tar meg med til Paradis.
Øyeblikket
varsler en ny morgen
Med
lys som kilde til liv,
Som
en brønn som aldri går tom.
Der
kan jeg hvile som barnet
Og
lytte etter om navnet.
SKOG
Det
synger i skogen ennå.
Og
graset synger over hele jorden
Mens
vinden jager.
Naturen
har et språk vi må lære å elske.
Det
gir oss sannheten, som er ren og ekte.
Mitt
hjerte lytter etter naturens munn.
Det
er høytid når orkesteret spiller
Mens
vinden jager.
Skogen
har moll i stemmen fra røttene
Som
stiger i søyler mot himmelen.
Her
bygger fuglene reir og synger
Skogen
til sitt bryst, som flyr i små flak
Og
brummer i høststormen..jpg)
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar